Vi hjelper deg mot en aktiv og funksjonell kropp!

Frem til da hadde medisinen i Amerika beholdt mye av sitt middelalderske preg; utdannelsen var dårlig organisert, og det hersket liten kontroll over hva og hvilke metoder som pasienter ble utsatt for. Det var under disse forholdene at A. T. Still valgte å gå egne veier i utviklingen av et nytt behandlingskonsept: han tok utgangspunkt i kroppens detaljerte anatomi, biomekanikk og forholdene mellom sirkulasjon og drenering, og resonnerte seg frem til at avvik i disse anatomiske og fysiologiske elementenes normale funksjon førte til en redusert helsetilstand.

I 1892 åpnet A. T. Still ”American School of Osteopathy” i Kirksville, Missouri (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine) som den første utdannelsesinstitusjonen for osteopati.

Her ble i stor grad manuelle undersøkelses- og behandlingsteknikker undervist, og denne institusjonen er anerkjent som den første systematiserte og organiserte undervisningen av slike behandlingsprinsipper.

Osteopati ble for første gang introdusert i Europa i 1898 av John Martin Littlejohn (1865 – 1947), professor i fysiologi ved American School of Osteopathy i Kirksville.

Han holdt en rekke forelesninger om behandlingsformen og profesjonen i London, og i de påfølgende år også i Frankrike og Tyskland. Littlejohn var en av de tidlig profilerte forfatterne innenfor profesjonen, og beskrev tidlig osteopatien i hva en kan gjenkjenne som holistiske eller helhetlige begreper da han kalte den ”vitenskapen om tilpasning”: den menneskelige organismen lever i et miljø som blant annet har fysiske, psykiske, sosiale og ernæringsmessige aspekter, og velvære er den tilstanden en er i når en lever i balanse med disse aspektene.

Han betraktet redusert helse som en ubalanse i dette, og osteopatens oppgave var derfor å hjelpe pasienten tilbake til optimal funksjon. Utover klassiske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og manuelle ferdigheter, innebar dette også visse kunnskaper fra psykologien og ernæringslære.

Littlejohn vendte tilbake til Europa for godt i 1913 og åpnet i 1917 British School of Osteopathy i London, England.

Osteopatien har utviklet seg noe forskjellig i Amerika og England. I Amerika har osteopatisk medisin vært godkjent og praktisert som en komplett medisinutdannelse i alle 50 statene siden 1973.

I tillegg til et fullverdig medisinstudium undervises studentene utover dette i osteopatiske prinsipper og praksis. Det er i dag kun mellom 5 og 10 % av alle osteopatene i Amerika som spesialiserer seg på og praktiserer manuell medisin i sin helhet.

I England forble osteopatien en profesjon begrenset til manuell undersøkelse og behandling, dog i primærhelsetjenesten. Siden 1993 har profesjonen vært lovregulert, og samme år anerkjente den engelske legeforeningen osteopati som en ”diskret, klinisk disiplin”. I dag foregår utdannelsen ved skoler som er tilknyttet universiteter og er 4 til 5 år fulltid.

Osteopater i England har i dag rett til å henvise pasienter samt skrive sykemelding. En lignende situasjon har en i Australia og New Zealand. I disse landene betraktes ikke osteopati som alternativ medisin men som en komplementær behandlingsform til andre behandlinger og medisinske intervensjoner.

Siden tidlig på 1990-tallet har forskningen kvalitativt forbedret seg i forhold til bruk av metode, statistikk og publikasjoner i anerkjente medisinske tidsskrifter. Denne forskningen foretas primært av utdannelsesinstitusjoner, universiteter og forskningssentre i USA, England og Australia, og i den senere tid også til en viss grad i Norge

Av alle kjente behandlingsformer som bruker hendene for å behandle, er osteopati den behandlingsformen som evaluerer pasienten fra et mest mulig helhetlig perspektiv.

Det vil si at vi ikke bruker diagnoser som utgangspunkt i behandlinga, men leter etter å finne årsaken til plagene. Den viktigske forskjellen er altså ikke teknikkene som brukes, men den helhetlige tilnærminga, altså behandlingsfilosofien.

Det vil si at osteopater også bruker manipulasjon (”knekking”), tøyninger, mobilisering (øke bevegelighet med rolige bevegelser) og bløtvetsbehandling (massasje), slik som fysioterapeuter og kiropraktorer også gjør, men behandler ofte andre steder på kroppen og i en annen rekkefølge enn det andre behandlere ofte gjør.

For eksempel kan en osteopat finne at en plage i skulderen skyldes et skjevt bekken eller et overtråkk i ankelen, og vil derfor behandle denne kroppsdelen. På denne måten blir behandlinga mye mer individuelt tilpassa hver enkelt pasient, som gjør at det er større mulighet for å lykkes i behandlinga.

Hvor mange behandlinger trenger man?

Vanligvis trenger man for akutte plager 1-3 behandlinger, og for mer kroniske plager 5-12 behandlinger. Osteopati er også forebyggende.

For pasienter med kroniske plager som er blitt symptomfrie (etter behandlinga) er det bedre å følge opp med regelmessige behandlinger framfor å vente til plagene kommer tilbake. I slike tilfeller kan det dreie seg om 1 behandling på 1-3mnd, avhengig av hver enkelts behov.

I hvilke tilfeller passer ikke Osteopati?

Osteopater har høy medisinsk kompetanse og jobber som primærkontakter for pasienten. Det vil si at det ikke er nødvendig å gå til legen, før man oppsøker en osteopat.

Osteopati passer ikke for alvorlige sykdomstilstander som kreft, hjerteinfarkt, akutte lammelser og uavklarte nervesykdommer.

Alle pasienter med uavklarte, mulig alvorlige sykdomstilstander blir sent videre til lege for nærmere undersøkelser.